Har enda ikkje landa ordentlig. Uttrykket "litt frynsat i nervan" føles som story of my life, og æ bær preg av å ha vært på Manhatten dagen før, aleina, igjen, en heil dag. Brukte lang tid på å kjøp mæ pc også. Gikk og gikk og gikk. Før det bar tilbake til HOUSE OF BIG BROTHER og performancevideoa med skrapelyda på veggan og naken vert på kjøleskapet. Hm, va visst ikkje ferdig med dag fire. Ikkje ekstreme forhold å lev under, men ypperst spesielle, og de forsterka i alle høyeste grad følelsen av å vær aleina. Hvilket absolutt er en erfaring æ har søkt med vilje. Å reis aleina, gjør det æ vil, og se ka som skjer og kem æ treff. Men det får da vær måte på... Solitude.
I lys av følelsan som meldte sæ iløpet av dag fire, måtte dag fem bli en lett og overflatisk dag. Hvilket universet ga mæ. Christine va ledig, sola skinte og Bedford Avenue lå bare noen kvartal unna. Dagen gikk til fjas og fliring, prøving av klær, pølse, øl og uteliv til slutt. Tryna på veien hjem og skrubba kneet, men det va liksom det mest dramatiske. Obs, tryna ikkje fordi æ va full, bare fordi æ e klossat. Hadde huka mæ ned for å knyt skolissa, og når æ skulle gå videre gikk det første steget rett i en liten forhøyning i asfalten, som æ ikkje så. Derfra va veien kort til å ligg langflat. Det har æ dessverre ikkje bilde av.
 |
| En sykkelbutikk med fine sykla. |
 |
| En kjole æ ikkje kjøpte. Bildet e arrangert. Æ veit at æ blir fotografert. Bare lata litt som om æ ikkje veit det. |
 |
| En liftmaskin. Dette bildet dediker æ til Roy og Daniel. |
No comments:
Post a Comment