Dag 2

Tenkte fortsett med oppdateringa på "Dag for dag". Iallfall fra første uke. Ikkje egentlig logisk basert, meir tvangstankeaktig, men nu må det gjennomføres sånn æ kan frigjør plass til andre tanka (høres ikkje veldig sunt ut, nei). Anyway. Imorra har æ vært her ei uka, så om æ ikkje får gjort det nu, e det litt "lost". Blir mindre og mindre panisk etterhvert som dagan går og vil ikkje mist brodden på korsn første uke faktisk har vært.

Dag 2:
Våkna i syvtida, pga jetlag, og tvang mæ sjøl til å sov meire, før æ stod opp rundt ti og tok en overvåka dusj. Speisa! Men prosjektoren i badekaret va iallefall slått av, så bare kamera å tenk på. Fra en prosjektor i taket vises det en film i badekaret av ho som ligg og flyt. Ganske sånn; "Nu står du og dusja PÅ et menneske".

Bestemte mæ for å ta tyren i hornan, og tok banen inn til Manhatten. Dårlig ide. Har aldri før følt mæ så fremmedgjort og distansert fra et sted, og mæ sjøl. Endte i en Bryan Park, som et kompromiss med mæ sjøl for å få litt bakkekontakt igjen.

Svære, digre Manhatten. Virkelig et vidunderlig sted, så utrulig mye å se, men HAHAHA, ka tenkte æ? Spent nok på denne perioden fra før av, om æ ikkje skal vandre rundt og kræsj i masse folk i dress og blyantskjørt første dagen ute. Klarte ikkje gå innom Broadway engang. Blir bare kjærlighetssorg og en så sterk "vil vil vil"-lengsel at hjertet kan imploder.

Oi, dette blei tungt. På tide med et bilde. Lett stemninga litt ;)

På dette bildet ser det ut som æ har det høvelig greit. Not the case! Det bare ser sånn ut fordi æ laga et sånn "wow, mæ i new york"-uttrykk. Måtte ring ho mamma. Ho sa at æ må nu prøv og kos mæ litt også, og ikkje ta ting så tungt. Hvilket hjalp, litt. 

Så kjøpte æ mæ muffins. Sånn så de ut: