Dag 6. Tusen takk!

Starta på bloggen, som dokker nydelige menneska har lika og kommentert. Veldig hyggelig med så mye kjærleik hjemmefra.

Resten av kvelden hang æ i kollektivet til ho Christine.

Et random, men NYDELIG bilde. Værsågod!!

Dag 5. Brooklyn

Har enda ikkje landa ordentlig. Uttrykket "litt frynsat i nervan" føles som story of my life, og æ bær preg av å ha vært på Manhatten dagen før, aleina, igjen, en heil dag. Brukte lang tid på å kjøp mæ pc også. Gikk og gikk og gikk. Før det bar tilbake til HOUSE OF BIG BROTHER og performancevideoa med skrapelyda på veggan og naken vert på kjøleskapet. Hm, va visst ikkje ferdig med dag fire. Ikkje ekstreme forhold å lev under, men ypperst spesielle, og de forsterka i alle høyeste grad følelsen av å vær aleina. Hvilket absolutt er en erfaring æ har søkt med vilje. Å reis aleina, gjør det æ vil, og se ka som skjer og kem æ treff. Men det får da vær måte på... Solitude. 

I lys av følelsan som meldte sæ iløpet av dag fire, måtte dag fem bli en lett og overflatisk dag. Hvilket universet ga mæ. Christine va ledig, sola skinte og Bedford Avenue lå bare noen kvartal unna. Dagen gikk til fjas og fliring, prøving av klær, pølse, øl og uteliv til slutt. Tryna på veien hjem og skrubba kneet, men det va liksom det mest dramatiske. Obs, tryna ikkje fordi æ va full, bare fordi æ e klossat. Hadde huka mæ ned for å knyt skolissa, og når æ skulle gå videre gikk det første steget rett i en liten forhøyning i asfalten, som æ ikkje så. Derfra va veien kort til å ligg langflat. Det har æ dessverre ikkje bilde av. 

En sykkelbutikk med fine sykla. 

En kjole æ ikkje kjøpte. Bildet e arrangert. Æ veit
at æ blir fotografert. Bare lata litt som om æ ikkje veit det. 

En liftmaskin. Dette bildet dediker æ til Roy og Daniel. 

Dag 4: Grand Central Station

Siden æ skal vær her ei stund har æ blitt informert om at det er lurt å få seg et amerikansk simkort og nummer. Ikke bare bare, fordi æ hadde operatørlås på mobilen, hvilket tok mæ én dag å finn ut av, én dag å få låst opp, én dag å få bytta sim og nummer på, for så å finn ut at kortet mitt er låst, på en eller anna måte (forstår ingenting) via itunes-kontoen min som e registrert i Norge. Mista alle appan, som ikkje bare e horoskop, men også subway og sånne praktiske ting, etter å ha fått den nye oppdateringa på mobilen og fikk ikkje lasta ned nye pga denne låsen på koret mitt via mobilen. WARNING! Ordne sånne ting før man drar! Dag fire gikk altså med til å heng lenge på Grand Central Station og vent på min tur i Apple- butikken der. I ettertid en ganske fin dag. Nu kjenn æ GCS ut og inn (seriøst), fikk hengt i en bokbutikk, og amerikanera e jo så utrulig hyggelige folk, og til slutt ordna det sæ. (Håpa noen får nytte av dette, for nu tenker æ at minst fem lesera forsvinn fra bloggen min, æh, bismak). Løsninga blei et itunes gift card, og å frakoble bankkortet mitt fra mobilen. Puh! Ga dette noe fornuft?

Den berømte klokka.

Grand Central Station fyller 100 år i år.

For at dette innlegget ikkje skal bli så himla kjedelig vil æ gjerne del et bilde fra sist æ va i New York, som va ei uka i mars i år. Da møtte æ nemlig Jason Robert Brown. Alle som bare er litt glad i musikala fikk kanskje med sæ at æ spamma dette bildet på dokker på facebook rundt Parade-tider. Men nu kommer det altså igjen. Det gjør også en gjengivelse av dialogen som tok sted. 

Dette bildet må vær litt stort.

M: "Oh, my god! Hi. eh, you´re, oh, hi. Thank you so much for that (Last Five Years), I looooved it, it was wonderful, best I´ve EVER seen (som æ meinte). (Hand går ut) my name is Monica. Eh (på dette tidspunktet i samtalen rant det svette av mæ, se bildet, håret har skilt sæ pga varme og fukt). I´m doing Mary Phagan right now. 

R: oh? Where?

M: In Norway.

R: Oh, yeah, I heard of that.

M: We would LOOOVE for you to come and see. 

R: Unnviker blikket mitt, later som æ ikkje sa det. Kremt. Well...

M: I can´t believe this is happening. I´m so excited right now, I´m gonna pee myself. 

R: Heh, please don´t (Vil gå)

M: Hehaehgaeh (nervøs latter, for mye spytt i halsen)

Robert (ja, vi e på fornavn) går...

M: (roper etter han) Thank you. (Takker for samtalen, eller bare nærværet hans).

Noen minutta etterpå ser æ at han end en samtale med noen andre, som oppførte sæ meir rolig, og at han skal til å gå. Fram med kamera. 

M: I´m so sorry but...

R: Yeah, sure...

SNAP (Bildet som blir tatt). 

Dag 3: Steps on Broadway og utelivet i Brooklyn

STEPS ON BROADWAY

Dagen starta veldig bra takket være nydelige Kriss Solberg som er her til fredag (han som bare tar halvannen piruett). Ryktet har det nemlig til at ~Steps on Broadway~ er det beste stedet å ta danseklasser i New York, og det tror æ så gjerne. Føltes som hjemme! Nydelige, sjarmeranes danselokala plassert på 74th west on Broadway. Fantastisk timeplan, og etter å så langt å ha prøvd tre danseklassa kan æ si at pedagogan er fenomenale og nydelige og strenge og sier hele tiden "thank you". FRELST. Tok altså en jazzklasse og fikk snakket "dans" og "godt å se deg" med Kriss, som anbefalte meg stedet og fikk meg med! Takk! Må også sies at i skrivende stund sitter æ rett ved studioet. Æ og han Kriss har dansa intermediate lyrical jazz. AAAH- SÅ HERLIG!

www.stepsonbroadway.com

Så kom kvelden, og dette er så utrulig random at det skulle nesten ikkje vær mulig. Men det viste sæ plutselig en gang i sommer at ei venninne fra Lofoten også skulle til New York i denne tida, og ho bor bare 20 min gange fra mæ! KA GJEEER DU MÆ? (Dedikert til Lars Henrik som gjør en ypperlig imitasjon). Veldig lenge sida æ og ho Christine, som ho heite, har hengt ilag, men det føltes akkurat som i the good old days igjen. Ho har attpåtil vært her tre uker lengre enn mæ så ho kjenn Brooklyn, masse morsomme, hyggelige folk, og tillegg e ho sjøl super. Brooklyn e også et mye meir balanseranes område å vær i enn Manhatten. Innsidetips: Det e i Brooklyn det skjer. Vi dro på konsert i Bushwick, i et område som så ut som et forlatt lagerlokaleområde, men som bare husa utesteda og konserta, i riktig hipster og Girls- stil. Lena Dunham kunne lett ha vært der.
                 
                             

På andre sida, kor det også pågikk hipsteraktiviteta

En lettet og glad Monica ilamme Christine.
.

Dag 2

Tenkte fortsett med oppdateringa på "Dag for dag". Iallfall fra første uke. Ikkje egentlig logisk basert, meir tvangstankeaktig, men nu må det gjennomføres sånn æ kan frigjør plass til andre tanka (høres ikkje veldig sunt ut, nei). Anyway. Imorra har æ vært her ei uka, så om æ ikkje får gjort det nu, e det litt "lost". Blir mindre og mindre panisk etterhvert som dagan går og vil ikkje mist brodden på korsn første uke faktisk har vært.

Dag 2:
Våkna i syvtida, pga jetlag, og tvang mæ sjøl til å sov meire, før æ stod opp rundt ti og tok en overvåka dusj. Speisa! Men prosjektoren i badekaret va iallefall slått av, så bare kamera å tenk på. Fra en prosjektor i taket vises det en film i badekaret av ho som ligg og flyt. Ganske sånn; "Nu står du og dusja PÅ et menneske".

Bestemte mæ for å ta tyren i hornan, og tok banen inn til Manhatten. Dårlig ide. Har aldri før følt mæ så fremmedgjort og distansert fra et sted, og mæ sjøl. Endte i en Bryan Park, som et kompromiss med mæ sjøl for å få litt bakkekontakt igjen.

Svære, digre Manhatten. Virkelig et vidunderlig sted, så utrulig mye å se, men HAHAHA, ka tenkte æ? Spent nok på denne perioden fra før av, om æ ikkje skal vandre rundt og kræsj i masse folk i dress og blyantskjørt første dagen ute. Klarte ikkje gå innom Broadway engang. Blir bare kjærlighetssorg og en så sterk "vil vil vil"-lengsel at hjertet kan imploder.

Oi, dette blei tungt. På tide med et bilde. Lett stemninga litt ;)

På dette bildet ser det ut som æ har det høvelig greit. Not the case! Det bare ser sånn ut fordi æ laga et sånn "wow, mæ i new york"-uttrykk. Måtte ring ho mamma. Ho sa at æ må nu prøv og kos mæ litt også, og ikkje ta ting så tungt. Hvilket hjalp, litt. 

Så kjøpte æ mæ muffins. Sånn så de ut: 

New York

New York, og mæ

Ja, her ser vi altså New York.
Djises, kleint med blogg allerede etter første setning.

(Kremt)
Ja, her har vi altså New York. Mitt hjem i snart ei uke, og da er det jaggu på tide å start bloggen æ har snakka om. Denne bloggen skal handle om mæ og byen og en del musikalrelaterte saker. Den e primært ment som en blogg til venna, familie og eventuelle andre som synes det kan vær interessant å les om ka ei musikalutdanna nordlendingstøtte, med for lite penga, finn på når ho e i eplebyen for to-tre måneda.

Æ bestemte mæ endelig i sommer for å ta denne turen, da det føltes som om tida va rett for eventyr og nye opplevelser. Litt sånn carpe diem og følg magen og hjertet. New York fremstår som drømmebyen for en musikalfanatast, med alle sine teater og talentfulle mennesker. Primært ser æ for mæ veldig mye gåing fram og tilbake, masse danseklassa, en workshop eller to eller tre, alt ettersom kor lenge pengebeholdninga rekk, og masse Broadway og Off-Broadway forestillinger.

Det enkleste hadde selvfølgelig vært å bare bli oppdaga. Har lest at det kan skje med folk. At de midt på gata bare blir oppdaga, og tilfeldigvis har talent. Har æ blitt lurt? Om nu dette skulle skje, så kan det gjerne vær f. eks agenten til Megan Hilty, eller Scarlett Johansson som oppdaga mæ. Men altså helst en med en forkjærlighet for hardtarbeidende blondiner. For når det e sagt så har æ ikkje tenkt å ligg på latsida, for det trur æ nemlig ikkje disse damene har.

Sånn ser Megan Hilty ut.





(Blir litt morsommere å lese med masse freshe bilder)





                                 Sånn ser Scarlett ut.






















Det kommer til å bli en del dialekt, rare bilder, merkelige tips og odde historier. Har allerede opparbeida mæ en del ekstra erfaringer, så tenkte ta det hele fra toppen.
 

Dag 1 i New York, tirsdag 24. september. Avreise 11:10 (norsk tid) Ankomst Newark, NYC, 13:00 (New York tid). Reisetid 7t50min, selskap SAS. Rapport reise: Fin tur. Kjipe filmer. Supert med direktefly.

Landa veldig spent på flyplassen, etter en flytur med total fornektelse av at æ faktisk va på vei til New York, aleina. Snakka ikkje med noen mens æ stod i passkøen, så mitt første ord som kunstner i New York va faktisk "inspiration", som svar på koffer æ va kommet. "Haha, you came to the wrong place", va svaret æ fikk, og så fulgte en ganske krass runde med spørsmål på ka æ i huleste heite hadde tenkt å gjør her.

Etter en taxitur i (fremdeles) total fornektelse av byen og dens inntrykk, og etter at taxisjåføren min blei stoppa og fikk en bot på 240 dollar -god stemning- va æ fremme i Brooklyn kor æ for tida bor.

Æ har for ei uke fått lei et rom av et veldig hyggelig par som er kunstnere. Ho jobba som performancekunstner, og han som fotograf, og ansvarlig for det administrative og utleie av rom, som er en del av deres kunstneriske virksomhet. De er et veldig hyggelig par, men ord blir i grunn fattig for å forklar opplevelsen av å bo der, så skal del litt bilda med dokker.

Her er spisestua.

En ribba madrass rett ved.

Hvert rom blir overvåka "for artistic purposes", så Big Brother følelsen er ikkje helt fjern. Bildet nederst i midten er rommet mitt. Like over kan dere se verten min i dusjen.  

Video og bilder av tidligere prosjekter.

 To bilder.

Vertinna mi, naken på kjøleskapet. Mottoet er at man skal føle seg hjemme og være fri, selv under overvåking, og i den anledning liker min mannlige vert å gå rundt naken. Jepp, to ganger på under EN uke, midt i en samtale; jeg på kjøkkenet, han på badet, har klærne falt.