Washington, dag 2.

Første delen av dagen gikk til å gå rundt i National Zoo i nydelig høstvær. 

 

 Sjimpanse (?)

Gorilla ! 

For at folk ikkje skal få fullstendig ondt i sæ vil æ si at de hadde et stort uteområde de kunne gå fritt inn og ut av. Men ja, æ veit. Lika heller ikkje dette at dyr blir tatt ut av sitt habitat, og spesielt ikkje for penga. Men dette va et anna opplegg. Det va gratis å kom inn, ikkje noe parken tjente på, og parkenjobba for å redd trua dyr, og hadde et opplæringsprogram som skulle lær dyran å klar sæ sjøl sånn at de kunne bli satt fri etterhvert. 

Nu følg del 2 og 3 av Lars Henrik-snakker-med-sjøløver-og-seler. Video to e kun morsom om du ser video tre etterpå, MED LYD. 

Del 2:

 

 

  

Washington D.C

 Av folk som har vært i Washington har æ blitt anbefalt å ta turen, og nu vil æ gjerne videreformidle den anbefalelsen. Ta turen til Washington. Hilsen Monica og Lars Henrik. Absolutt verdt en busstur på fire tima bare for å få dette som kartanvisning på telefonen. Ni minutta å gå til The White House.
I utgangspunktet va drømmen å se Obama. Kem veit, kanskje han også vil drikk dårlig kaffe fra Starbucks en gang iblant. Det va en longshot, men vi fikk se både Abraham Lincoln og Idina Menzel. Ikkje verst bare det, på to daga.

 
Allerede første kvelden va vi veldig stoked på å se Det hvite hus og Lincolnmonumentet, og vi trossa naturkreftan (en kjølig bris) og traska i Downtown, som va området vi bodde i. Det e også området til National Mall kor Kongressen ligg på høyre side, Washingtonmonumentet og det hvite hus i midten og Lincoln Memorial på venstre side.

 

Lars Henrik blei så gira av det hvite hus at kappa kom på. Va ikke sterk nok vind til å fly. 

 Washingtonmonumentet, fotografert fra Lincoln Memorial.

Abraham Lincoln. Usa´s 16. president, fra 1861 til han blei drept i 1865, av John Wilkes Booth (den dritten). Greia med Lincoln e at han va mannen som redda Unionen, gjennom borgerkrigen, og avslutta slaveriet. Big shit. Under krigen holdt han også en av verdens mest berømte taler: "The Gettysburg Address", som stod skrevet på veggan i monumentet. Æ følte mæ som en meget glad Lisa Simpson, og Lars Henrik enda som Supermann.

Sånn ser man ut da.

Lincolnmonumentet blei oppført 1915-1922 og va også stedet Martin Luther King holdt sin berømte "I have a dream..." - tale. Mye historisk energi her altså. 

Hvis New York e Oslo (bare følg mæ på denne) så e Washington Trondheim. Æ e glad i Oslo og digga New York, men Trondheim e meir chill og koselig. Samme med Washington. Byen har nydelig arkitektur og et heilt anna tempo. Folk og trafikken i byen e også mye meir dempa. Ikkje så mye tuting og fløyting og roping og mas. Folk virka vær meir genuin, ergo også meir inneslutta. Ikkje så mye "I LOOOOVE YOUR DRESS" og "HIIIIII! WHAT CAN I GET YOU TODAY- SMILE SMILE SMILE". Det vil også si at servisen i butikkan og caféan e dårligare, mens uteliggeran på den andre sida e hyggeligare. Generelt mye "God bless you" fra uteliggeran i disse to byan.

Og aprops uteliggera, så må æ bare si at dette landet bynn virkelig å gå mæ på nærvan ka gjeld evig dobbelmoral og overfladiskhet. Dette får plass i Washingtoninnlegget fordi vi møtte en uteligger som hadde mye på hjertet. 

Noen daga før vi kom hit va det Veterans Day med plakata og skilt over heile New York som takka og prisa veteranan som har kriga for landet, og det e ikkje måte på kor mye landet skyld veteranan sine og kor takknemlig de e osv. osv... I New York e det en stor miks uteliggera. Sikkert en god del veterana, dopmisbrukera, folk som har blitt syk uten forsikring og blitt kasta på gata, folk født i uheldige kår som ikkje har kommet sæ ut av det osv... Lista e like lang som det e folk. I Washington virka det å vær en større andel av uteliggeran som va veterana. Så dobbeltmoralen blir så tydelig, og særlig i lys av Veterans Day, men dette gjeld heile landet, og gitt, gjeld det ikkje heile verden.... aaaa. 

Anyway. En dag snakka vi med en Veteran som va 72 år og som hadde vært i Vietnam. Tilbake i Usa jobba han heilt til han fikk hjerteinfarkt som femtiåring. Han sier at dette skyldes stress (gjennom livet) og belastninga det har vært å vær i krigen. Forsikringsselskapet hans nekta han økonomisk hjelp da hjerteinfarktet skjedde såpass lang tid etterpå, og ikkje MENS han va i tjeneste. Dermed starta prosessen som leda til ruin. Han måtte opereres, kunne ikkje jobb, og kunne ikkje betal for sæ og samtidig kom ut av det med hodet over vann. Ergo, hjemløs. 

Media skriv noe om de hjemløses situasjon fra tid til annen, og bildet de mala e at det finnes et tilbud for folk som ikke har noe sted å bo. Et slags "shelter" med dusj, seng og mat, men at disse stedan ligg veldig usentralt til, og at mange ikke kommer sæ frem og tilbake av mangel på busspenga, at ting lett blir stjelt og at de ikke blir behandla bra på disse hjemman. Hør stadig nye versjona om kor mye det kosta. Noen sier det e gratis, andre sier det kosta 10 dollar natta. Æ ana ikkje. Æ ana heller ikkje rota til problemet. Mange sier at de kan skyld sæ sjøl fordi de fleste e rusavhening, og at da blir de ikke tatt imot. Men kem i pokker blir ikkje rusavhengig av å ha vært i Vietnam???!

Kjærestebesøk

 Idag e det Thanksgiving og æ kan ikke kom på ei bedre anledning til å skriv om de fantastiske dagan  æ hadde med min kjære Lars Henrik på besøk.

Vi har gjort hinsides mye New York- aktiviteta og litt off New York også.

La bildeserien begynn.

 Morroklumpen (Som snart e aktuell i Les Mis på Kilden) har ankommet New York.


Første destinasjon va New York Aquarium.

For de som huska den vitsen med det kjipe akavariumet fra Staten Island, som æ kalte New York Aquarium, vel... Æ va skremmanes nær sannheta.

Det viste sæ nemlig, etter mye indre fantasi-hype, at det står litt dårlig til med NYC- aquarium.

Dette fant vi ikkje ut før vi hadde tatt t-banen i over en time ned til et spøkelsesområde på Coney Island, heilt sør i Brooklyn (Her står det også et tivoli som blir nevnt i Phantom én, eller to. Kilde: Lars Henrik).Vi blei advart i billettluka om at ikkje alt va som det skulle, men måtte ta turen innom når vi hadde reist så langt. Bildet du ser ovenfor sier det meste. Det va noen veldig fine gule fiska der, og med bildekvaliteten på iphonen i disse tider så blei det et veldig fint bilde, men det va omtrent det. Pluss noen otera, sjøløve og sela. Men ingen haia, blekkspruta og skilpadde. Alt va borte, etter superstormen Sandy. Akk og ve. De mista nesten alt! Fire av fem hus, borte! I 2016 regna de med å ha bygd alt opp igjen, for de som f.eks ville opplev et sånn stort rom med akvarium rundt sæ, sånn som i den scena fra Closer med Anna (Julia Roberts) og Larry (Clive Owen). (Bortsett fra at det e fra London Aquarium).

Til slutt må æ vis det som har blitt en liten filmserie med Lars Henrik som blir kameratslig med sjøløver.

Del 1: 

Æ elska New York

Noen daga, sånn som i dag, så bare ELSKA æ New York.

For en dag det har vært. Æ har bare vært i Williamsburg på matmarked og gått rundt i vintagebutikka og kosa mæ i strålanes vær med masse freshe folk på alle kanta. Og imorra får æ besøk!

  Finger'n på tur

Nye leiligheter som bygges i Williamsburg, med utsikt over hele Manhattan skyline, og Williamsburgbrua like bak.

Finger'n og mafia på legevakta

 Maiskolbe som man vil kutte slik

Med en slik

Ble nesten slik

Nei, men det va NÆRE PÅ. Sånn blei det

Bortsett fra at det va ikkje heile fingeren, men nesten halve del av tuppen. Holdt på å besvim sikkert femten ganga på en herlig kveld og måtte til legevakta og sy. Jepp, utfra bildet kan du sikkert se at etterpå så spiste æ den forb#&!#)¤ maiskolben.

Long story short, blei ei vaksine, antibiotikakur, en del smertestillende (som æ ikkje lenger tar-  I am Rambo) og noen sting. Blør enda. Men mista ikkje motet av det. Til og med før æ fikk smertestillanes og innimellom mine besvimelsestokta så beholdt æ humøret og slo av noen vitsa som ikkje slo an hos legen. Selv ikkje når æ satt og mumla en sandwich æ hadde mast til mæ, og han dekte mæ til med et sterilt teppe med instrumentan i og æ sa "it's kind of like a picninc". Slo ikkje an.

For tidlig til å si "i ettertid", sitt enda med en bandasje med blod i og kjenn at det rykk i stingan, men en opplevelse va det. I nåtid vil æ si at det va en opplevelse det óg. Amerikansk emergency room altså. Mens æ venta på at bedøvelsen min skulle virk så overhørte æ samtalen til den eine pasienten der og kona hans. Har enda strekk i øran. Bynte med at legen forlot rommet og ho sa til mannen sin "You know what they said, they said they would kill him. They would kill our son, if he doesn't give 'em the money, but he dosen't have the money!" (Innbitt hvisking). Han: "Sure, he ain't got the money, but they think he has the money, 'cus he's drivin' 'round in them mercedeees and the BWM". Så fulgte masse på italiensk, før ho sa "La Familia".

Like etterpå holdt æ på å besvim og måtte be dem om hjelp. Så der lå æ mens ho Fru Mafia strøyk mæ over panna og ga mæ vann mens han sa at æ burde skyt kjæresten min som ikkje va her. Hahaha. Æ sa at han va i Norge, og det syntes de va ei grei unnskyldning.

Og apropos kjæresten min som e i Norge. Bare noen tima til, så e han her!!! Jippi og Hei hurra hurra hurra, vi to har det jammen bra!

Battery Park og Statue of Liberty

En dag tok æ ferga til Staten Island. Trudde Statue of Liberty skulle stå der, og at det gikk an å klatre på ho, sånn at æ kunne klatre opp i fakkelen hennes og lek at æ va Michael Jackson.

Det gikk ikkje, fordi vi kjørte bare fordi. Veit ikkje ka som e på Staten Island, æ tok første ferge tilbake. Redd æ måtte feir jul der plutselig.

Istedenfor dansing i fakkelen, blei det dette, og æ e alt i alt veldig fornøyd med opplevelsen. Ho og solnedgangen va vakker.

Det samme va Battery Park, som æ måtte besøk sånn at æ kunne syng "A Sunday In Battery Park" fra Kristina från Duvemåla.

Dette blir for spesielt intresserte, merka det...

 

Litt andpusten, hadde spist så masse is.

                                          Utsikta når vi nærma oss Manhattan igjen.

                                                                      Fiskarkona

                                                              New York Aquarium.

(Haha, nei, bare terminalen på Staten Island)

(E det bare æ som flira av vitsan mine? Tippa ho Charlotte også flira, men ellers? Guess I'll never know).

Hilde Skappel, Christian Stahr og Aleksander Erichsen

Disse vidunderlige menneskan har æ også hengt mye med i New York.

Ho vakre Hilde Skappel (typisk at man ikkje har bilde av de man e mest med!) har gått Lee Strasberg her i tre år, og vi hadde en magisk date på Lower East Side for noen uke sida og fant hverandre. Det heile føltes veldig poetisk. Vi har for det meste skravla ilag, vært ute på byen ilag én kveld, vært på Open Mic ilag på Sjømannskirka, jamma og spist med han Christian og skravla litt meir.


Han Christian Stahr e utdanna musikkteaterkomponist i New York, Oh Yes! Kor fett e ikkje det!

Haha, nesten...

Christian

 

 

Vi to har jamma, sett "The Fantasticks" ilag, vandra litt rundt i byen, fortært måltider og idéer og blitt kjent. På samme sett som med ho Hilde. Æ måtte liksom til New York for å bli kjent med disse to nydelige, talentfulle menneskan!

Så va det han Aleksander, som va her ei uka, og bl.a feira bursdagen sin her. Vi kjente hverandre høvelig godt, og nu vil æ påstå, veldig godt. Hvilket skulle bare mangle etter to år i samme klasse, ei uka i NY og samarbeid gjennom Parade, jepp jepp! HAN Aleksander Erichsen, som produserte Spelling Bee og Parade!

Vi rakk jaggu en del æ og han Aleksander ilag også. Først va vi på BB KING konsert på BB KING scena på Times Square. En litt merkelig opplevelse. Fyren e jo 88 år, og mye av konserten gikk til at fremste rad skulle prat med han, og han prata tilbake til de, mens kompet lå i bakgrunnen. Anyway, legendarisk, på en måte. Etter det sosa vi rundt i Soho og leita etter en fest, som æ e elendig på å finn, så det blei tidligkveld. E aldri noe problem i nordnorge å finn en fest, men her i New York skal det likom vær så veldig vanskelig på en tirsdag. Skjønna ingenting. Vi så også en Gospelkonsert på ei gospelskole med noen gospelstudenta. Gospel, gospel, gospel. I gospelkvartalet. Mye sure prestasjona på solistan så vi sneik oss ut i pausen. Livet e for kort. Men han Aleksander e morsom så da blei det en underholdanes kveld alikevel gitt.

Backstage og One On One

Enda et månedsskifte i New York og æ vil gjerne del litt erfaringe angånde bransjen og det å gå på audition her. Æ kom jo ikke til New York helt uten mål og mening. Æ har heile tida tenkt at æ skulle kast mæ uti bransjeauditionløpet og se ka som skjedde, uten særlig mye research på forhånd, så da blir det sånn som det blir. Det det e blitt til e at æ har lært at de e pisse uintressert i dæ om du ikke har en arbeidstillatelse/visa/green card. Det går an å få visa for en gitt arbeidsperiode på én bestemt arbeidskontrakt, men ikke i denne bransjen gitt. De har (som vi jo alle vet) så utrulig mange å velg mellom, og det kreves så mye papirarbeid fra deres side (dvs. agentan og casting directors'an) at det gjør de ikke. Det va denne type visa æ hadde håpa kunne bli mitt smutthull inn i eplet, men det ser ut til å vær lettare å nesten kutt av sæ fingeren (anna historie) enn å få en agent til å gjør ekstra papirarbeid.

Det første først. De aller fleste skuespillere i USA har enten en agent, eller leter etter en. En agent er den som representerer dæ og skaffa dæ auditioner å gå på. Veldig mange auditioner får man kun kom på hvis man har en dyktig agent som kjenner den som er castingansvarlig for det teateret/produksjonsselskapet. Det finnes flere forum som arrangerer møter mellom agenter/castingansvarlige og skuespillere, hvilket fungerer likt som en audition. Du har ett og et halvt minutt på dæ til å vær genial og lever en CV og bilde og presenter navnet ditt og pell dæ ut. Den første uka mi her googla æ som en gærning etter slike selskap og fant bl.a et som heite One On One. Der hang æ hver kveld den andre uka mi og følte mæ som en sopp (dvs. ikke så bra) inn og ut av disse romman før æ skjønte at her blir man bare robba for penga. Det va ingen agenta som egentlig va interessert i å finn nye folk, bare tjen lette penga (man betal en liten sum for å vis sæ). Men før æ skjønte dette hadde æ booka mæ opp på noen sånne avtala, av hvilke æ kansellerte én for å heller se Pippin, før det va tid for den siste æ hadde meldt mæ på. Og trur du ikkje det blei napp. Han heite Hogan Henderson og har gjort casting for bl.a Smash, Gossip Girl og Boardwalk Empire. Han (excuse moi) sa han digga mæ og veldig gjerne ville jobb med mæ. Det va bare dette med visa. Så æ løy og sa at min visasøknad blei behandla, mens æ summa mæ og spurte om han faktisk meinte at han ville gi mæ jobb? Ja, men ikke før visaen va i orden. Han hadde gjort det med ei australsk jente ei gang, gitt ho jobb og masse oppdrag, men så gikk ikke visumet i orden. Så dét gjorde han ikkje igjen. Og han va heller ikkje behjelpelig med papirarbeid, for jobben lå ikkje klar å venta, så da blei det ikkje bare bare...Men at æ måtte ta kontakt med han når æ hadde fått det ordna. Alt dette sa han i en veldig hyggelig, sympatisk tone, det kom bare ut så bitchy skriftlig.

Anyway, æ blei strengt tatt hysterisk gira på å ordne mæ visa, men hehe, det e litt av en prosess, og æ har noen mil foran mæ. Men æ velg å ikkje skriv "skyt mæ" her, fordi æ e faktisk i en veldig takknemlig periode i livet mitt.

Så va det Backstage.

Backstage arranger også noen sånne møta og foredrag med castingansvarlige og agenta, som funger på samme måte, men de har også et veldig bra tilbud på workshops med slike agenter og castingansvarlige. Har vært på ett kurs som gikk over én kveld med ei som heite Alaine Alladaffer (æ skriv navnet for det høres så proft ut), hvilket va veldig bra. Fikk utdelt dialog, blei parra opp, jobba litt aleina og fremførte til slutt og fikk tilbakemeldinger fra hele gruppa. Veldig morsomt og lærerikt.

Backstage har også et ukentlig magasin med masse intervju med skuespillere, innsidetips fra bransjefolk og masse audioner man kan gå på, UTEN å ha agent. Men de aller fleste krever at man er fagorganisert, hvilket man kun får bli om man har visa/green card. Det finnes noen Non-equity auditions, som de kalles de som ikkje krev at du e organisert, og det e som oftest studentfilma og slikt som ikkje betal lønn.

Også kan man sjekk ut Craigslist for "artistjobba" om man f.eks vil la menn med fotfetisj få slikk på tærne dine.