Æ og han Nils Erik så Pippin på onsdag. Først må det sies at vi ikkje hadde sett hverandre på over tre år, så det va UTRULIG KOSELIG å se han igjen! Blei både oppdateringer, slarv og slurv (betyr snakking) og vin før forestillinga braka løs. Æ hadde på forhånd hørt mye bra om Pippin, men etter å ha sett åpningsnummeret på Tony Awards hadde æ redusert det til ei forestilling med bare slangemenneska. I was wrong!
Det er veldig mye sirkus ja, men OI, for et sirkus. Virkelig helt vidunderlige triks og mye humor. Forestillinga tar hele tida uante vendinger og for et fantastisk ensemble. Vil spesielt trekk frem Pippin, spilt av Matthew James Thomas, som hadde en nydelig tilstedeværelse og som virka så ren og ekte. Tenkte først at det va en understudy som spilte, for han ga så mye. Veldig lett å bli betatt av. Og enda enklare å fall hodestups forelska i va Rachel Bay Jones som spilte Catherine. AAAA! FOR EI DAME! Og for en karakter. Vidunderlige skrevet. Også slutten da, som overraska og etterlot mæ både melankolsk, undranes og lykkelig. Jøss!
En noe diffus "anmeldelse", men vil ikkje røp noe, ei heller gidda æ fortell ka det handla om. MEN, æ føl mæ som Pippin. Hold det?
No comments:
Post a Comment